Kongsvinger Fæstnings Tambourcorps

Kongsvinger Fæstnings Tambourcorps har siden 2005 representert Kongsvinger festning og Forsvarets veteransenter i formelle sammenhenger, og vi har tidligere også deltatt på andre utvalgte arrangementer, deriblant reenactments og private/offentlige/militære seremonier. Vi har blant annet deltatt på oppdrag for Akershus festning.

Ved interesse, vennligst still spørsmål på personlig melding til Ketil Armand Berg.

Uniformene er identiske med den som jegerkorpset på festningen, hadde fra 1810. Kommandant på den tiden var legendariske Samuel Andreas Krebs. Fullt så gamle er ikke uniformene til tamburene, de er produsert i nyere tid, på samme måte som trommene: De er replikautgaver av ei paradetromme fra 1777, og laget i messing, som skulle skinne som gull, for å vise kongens makt.

Militærtamburene representerer en historie som strekker seg helt tilbake til Christian IV, og opprettelsen av Norges nasjonale hær i 1628. Tjenesten varte i 9 år, og ble lønner av staten med 48 riksdaler i året. Ut fra denne svært så langstrakte førstegangstjenesten, må det antas at tamburene ble utvalgt blant husmannssønner eller bondesønner uten odel. Det er også nærliggende å tro at de den gang, som i da, ble utvalgt på bakgrunn av at de hadde et visst musikalsk talent, for eksempel som lokal spillemann.

Ulike historiske kilder forteller om instrumenter anvendt til signalbruk og kommunikasjon helt tilbake til middelalderen. Blant annet i Sverres saga, fortelles det flere steder at det ble blåst til hærsamling og til angrep. Det er da formodentlig blitt brukt en trelur eller et bukkehorn.

I korsfarertiden kom europeiske hærer i kontakt med musikkbruken til de tyrkiske sultaner. I denne musikken hadde blåse- og slaginstrumenter en framskutt plass. Sultanens livvakt ble kalt «janitsjarer», derav navnet janitsjarmusikk.

«Soldaten skal trenes opp til å lyde trommen». Slik het det i militære kretser helt tilbake til slutten av 1400-tallet, da de første lanseknektavdelingene ble organisert i Sveits. Dette utsagnets gyldighet holdt seg i mange hundre år. Lanseknektavdelingene hentet innflytelse fra den militære musikkbruken i Midt-Østen, og det er i dette tidsrommet trommen kobles til infanteriet. Det store antallet fotsoldater, fordret samordnede bevegelser, og dermed trer trommen (som signalinstrument) inn på den militære arena.

Livet til en tambur besto ikke bare av signalspill. Han skulle også spille marsjer, og på 16- og 1700-tallet var tamburen blant annet betrodd meglingsoppgaver. Han skulle overbringe forhandlings-betingelsene, forestå utvekslingen av fanger, og fungerte ofte som en diplomat. Som sendebud måtte tamburen inneha visse ytre og indre kvaliteter: Han måtte være ulastelig antrukket, og føre ulastelig tale. Han måtte kunne snakke flere språk, og han måtte være edruelig. Av dette kan vi slutte at tamburen kunne være en høyt betrodd soldat, dog ubevæpnet, Det er ikke uten videre at tamburen ofte ble kalt for en «fredens mann».

Imidlertid: Å være tambur innebar et stort ansvar: Han måtte holde hodet kaldt i kampene, oppfatte de muntlige signalene gitt av befalingsmannen, og spille signalene ut helt forskriftsmessig, uten noen personlig utforming.

Tamburen hadde også oppgaver i leiren, knyttet til strengt organiserte handlinger: Han spilte signalene som var knyttet til de daglige militære rutinene, f.eks. «stå-opp» signal (revelje) ro-signal (tappenstrek), spissrot (straffesignal), portlukking, oppstilling til bønn, ja endog signaler for «halvt til hest», dvs.: når hestene skulle drikke.

Videre skulle tamburen spille marsjrytmer under forflytning av avdelingene. I følge en fransk kilde, skulle marsj-tempoet (i 1767) «tilsvare den skritthastighet en mann trengte for å kunne gå fem kilometer på en time».

På 1700- og 1800-tallet var det vanlig med en tambur og en eller to felespillere i bryllup. Tamburen spilte da bryllups- og andre trommeslåtter som ofte var variasjoner over militære signaler. Tamburer som ikke hadde tilknytning til militære ble gjerne kalt bryllupstamburer. (Å feire bryllup uten tromme var nesten som en begravelse å regne). Når slåtten sluttet, hadde hver tambur sin egen «signatur» som de hengte på som en liten coda (hale).

Det militære gjennomførte en streng disiplin både i og utenfor kampene. Selv om Norge oppviste en mer human militær straffepraksis enn f.eks. Tyskland, finnes eksempler på at det kunne gå hardt for seg. For tamburene som for de andre soldatenes del, kunne straffen for å drikke seg full (og være voldsom) være å løpe spissrot syv ganger gjennom kompaniet. Dvs. at soldaten skulle med bar overkropp løpe mellom to rekker av sine medsoldater som pisket ham med kjepper eller med flatsiden av sabelen.

I de tilfellene der en soldat skulle straffes med spissrot, skulle tamburen spille for å overdøve skrikene til den avstraffede. En vanlig straffeform for tamburer var «stramboks». Det vil kort og godt si en omgang ris på enden. Fra svenske kilder vet vi at tamburene kunne gjøre seg fortjent til 20 piskeslag, hvis han ikke klarte å holde takta.

Hvor godt trommelyden kunne høres, vitner følgende fortelling om «Holsteinstamburen» Nils Sætre: «Han slo trumma på Sætre ein jolaften so hardt at det høyrdest på Reistad på Vågstranda, tvers over Villafjellet», 1 1/2 gamal mil (…)

Når Kongsvinger Fæstnings Tambourcorps spiller opp på festningen, høres trommerytmene helt opp til Rasta.